Dette blir en fin dag. Det tror jeg. Det vet jeg. 

reisehjertet mitt blør. jeg vil oppleve verden, og det helst nå. 

bilder fra weheartit

I dag våknet jeg til en melding om at vi ikke hadde time i dag. Plutselig hadde jeg helg. Plutselig hadde jeg ganske god tid. Så jeg har vasket rom og litt av leiligheten. Jeg har vasket klær, og ryddet rommet. Nå skal jeg sette meg ned med og slappe litt av før jeg skal prøve å lese litt. Mens jeg slapper av skal jeg nyte en skål med skogsbær og yougurt. dette kaller jeg formiddagslykke. 

Tiden går alt for fort. Jeg blir nesten helt stressa. Denne siste uka har gått fort. Jeg føler jeg nettopp kom hjem fra praksis. Her sitter jeg og ser helgen i hvitøye, snart har jeg vært hjemme en uke. Det har vært en god uke. Med så mange gode øyeblikk og stunder. Det er det ingen tvil om. En uke blandet med avslapping, tid med gode venner, tid med gode samtaler, tid for frustrasjon og tårer og tid for å bare være. Jeg har fått den ekstra omsorgen jeg har trengt denne uka. Uke etter 3 intense uker, som kunne blitt ganske vond og tom. Det blir ofte slik når du har vært rundt mennesker hele tiden og gjort mye over en periode, og plutselig er alene og ikke gjør så mye. Det har vært et fint og godt bønnesvar. Men jeg har en del bearbeidelse og ting som skal tenkes igjennom etter praksisen. Det er blitt litt utsatt. Jeg må prøve å få unnagjort litt i kveld. Kjenne om jeg orker det. For til uka må jeg virkelig gå inn for eksamenslesing. Jeg burde vært i gang nå, men denne uka har jeg ikke orket. Men en ganske ledig helg står foran meg. Denne eksamenen kommer virkelig som en byrde. Men når du stryker må du ta den igjen, når du egentlig skulle vært ferdig med den. Der sa jeg det høyt. Ja, jeg gikk på en smell og strøk på eksamen til jul. Tiden går fort. Februar er årets korteste måned. Eksamen er om 3 uker. Innen den tid skal jeg også ha skrevet en oppgave. Helst lest på 3 fag til 3 oppgaver som skal leveres 23. mars. Tiden kan ikke gå fort nå. Men den gjør det. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne stoppet tiden. Bare litt. 

I dag kom jeg meg ikke opp. Jeg hadde mest lyst til å bare sove helt til jeg våknet av meg selv. Det er så utrolig lenge siden jeg har gjort. I morges ble jeg sint på meg selv som hadde satt på vekkerklokka alt for tidlig. I går når jeg la meg hadde jeg store planer om å stå opp og få lest. Jeg satte vekkerklokka på senere, snudde meg og sov videre. Men da jeg endelig våknet litt til live lyste den blåe himmelen mot meg. Det er ikke ofte jeg får sola skinnende inn på rommet om dagen, men i det jeg stod å stelte meg kom den. Lyste opp, varmet litt og gav litt mer motivasjon for å møte dagen. Vi har begynt å gå inn i lysere tider, og det gleder hjerte. Jeg gleder meg bare enda mer til sola står inn på rommet mitt igjen. Når den kommer høyt nok på himmelen. Men nå, nå skal jeg bare nyte de få lysstrålene som kommer frem. Nyte dem litt mer for hver dag som går. 

Vell den som sov vell uvitende om at hun skulle vært på skolen 08.30 i morgen var meg. Den nye timeplanen har på ingen måte satt seg, og det hele forsvant da jeg dro i praksis. Jeg var helt instilt på at jeg begynte 14.45 i dag jeg. Rett før jeg kom til skolen kom jeg på at vi egentlig hadde timer tidligere. Jeg måtte stoppe opp og ta frem timeplanen. Tre ganger hurra for denne vimsen. Ellers har jeg gjort noe fornuftig da. Før jeg dro til skolen var jeg nede på operaen og hentet billetter til Sonny, og jeg har sittet på lesesalen i dag(!!). 
Jeg kjenner jeg gleder meg veldig til Sonny. Har hørt mye bra om den, og det er på operaen. Det blir et fint avbrekk i lesing og skole neste uke. Jeg gleder meg.

Det er alt for vanskelig å stå opp. Når jeg var i praksis kom jeg meg opp. Vell kanskje ikke så alt for tidlig, sånn egentlig. Men da hadde vi så lange dager at det var litt lov. I dag må jeg opp fordi jeg må inn til lesesalen. Har ikke time før langt utpå dagen, men har eksamen om 3 uker. Har ikke begynt å lese, så det må jeg komme igang med. Mars blir grusom. Eksamen og innlevering av 4 oppgaver. Da gjelder det bare å komme i gang. Jeg bare klarer ikke, motivasjonen er ikke her. Jeg må tvinges opp. Jeg må tvinges igang. Senga er bare så alt for fristende. 

Jeg har et håp. Et håp om at en dag skal det bli lettere. En dag skal skuldrene føles litt lettere. Et håp om at byrden skal bli lettere å bære. Et håp om at jeg skal klare å akseptere ting som de er, og ikke hele tiden ønske at det var anderledes. Et håp om at jeg en dag skal klare å tilgi. Uansett hva jeg sier, innerst inne har jeg ikke klart å tilgi. Men en dag. Jeg har et håp om at en dag er ting anderledes. 

                

Januar. Første måneden i året. Vi begynte med nye blanke ark på et nytt år. Det har vært en helt utrolig måned. Komme tilbake til Oslo, begynne et nytt semester. Nedturer og oppturer. Fine venner. Nye fine venner. En liten tur til Grimstad. Store deler av måneden ble tilbragt på Sørlandet, i Kristiansand, på praksis. Januar har vist seg fra en god god side. Det har vært en fin start på et nytt år. Jeg har lært utrolig mye denne måneden. Ting jeg kommer til å ha med meg videre resten av livet. Januar, jeg er takknemlig for deg!

Da var det plutselig nesten en uke siden jeg gav lyd i fra meg sist. Den siste uka har gått fort. Jeg blir trist når jeg tenker på hvor fort denne uka har gått. Men blir så takknemlig når jeg tenker på hva den har gitt meg. Tårene preser på. Når jeg tenker på at vi reiser i morgen blir jeg lei meg. Kjenner kroppen kjemper imot tristheten. På så mange måter vil jeg ikke tilbake til Oslo i morgen, men på samme tid skal det bli godt. Den siste uka har vært utfordrende på så mange måter, og så utrolig god på så mange måter. Jeg er blitt så glad i plassen. Blitt så glad i alle menneskene. Nei, nå kjenner jeg tårene kommer. Jeg må legge fra meg dette nå. Ikke tenke på at praksisen er over i morgen kveld. Orker ikke noen tårer nå. Tårene får komme når vi sier takk og farvell i morgen kveld. Og de kommer til å komme...

De siste dagene har jeg virkelig savnet senga mi. Savnet rommet mitt, med det store vinduet og telysene. Savnet det å kunne trekke seg vekk i en koselig og hjemmekjær hule. Skulle nesten vist dere det trasige grupperommet jeg bor på om dagen. Men på samme tid går det veldig fint. Men savnet er der. På den andre siden kommer jeg til å savne dette, denne gjengen så utrolig når vi reiser. I går fikk vi dratt litt vekk fra det savnet. Det er lenge siden jeg har kjent på en slik lykkefølelse som da Renate, en av praksisveilederne våre, sendte melding og spurte om vi ville låne stua deres for kvelden. Tilbød middag, brus og digg. Jeg og Benjamin takket ja, Henrik hadde planer. Til gjengled satt vi barnevakt, men ungene ble lagt av dem. Det var en vinn-vinn situasjon. Det ble en god kveld. Jeg og Benjamin hadde hver vår sofa, mette på god wok med et fat fylt av snop og chips foran oss, og film på tven. Skuldrene ble senket. En utrolig fin stue, med masse tente lys og et godt ullteppe jeg kunne ta godt om meg. Jeg trengte en slik kveld. De er så gode mot oss. Passer på oss. Jeg liker dem, og gruer meg veldig til å dra på samme tid som det skal bli godt. 

Det snør hele tiden her på sørlandet om dagen. I dag synst jeg det var fint. Godt å gå en liten tur ute og kjenne snøen som kom fallende fra himmelen. Fine snøen.

Noen ganger er det godt med noen avslappingdager. Det har vi trengt. Uten tvil. Det å være ute i praksis tar virkelig på. Spesielt også siden vi ikke bor hjemme. Bor en fremmed plass. Sover i en ukjent seng(madrass). Så denne lørdagen har vært ganske rolig. Vi sov lenge. Spiste frokost klokka 14. Vi gjorde ingenting. Før vi hadde en god øvelse til Gudstjenesten i morgen. Før vi gjorde ingenting igjen. Noen dager er det bare slik. Fått ladet litt opp før siste uka på praksis. Jeg savner virkelig min egen seng. Rommet mitt. Så ingenting var bedre enn å bli invitert hjem til noen i kveld. Få låne en stue, få muligheten til å se tv og kanskje en film i en hjemmekoselig stue. 

I går var en lang dag. Men det var en god dag. Vi hadde praksisveiledning med hele gjengen som er på sørlandet sammen med hun som er ansvarlig for praksisperioden vår på skolen. Det var 5 lange timer med refleksjon samtaler. 5 timer vi alle satte veldig stor pris på. For min del ble det tid til å fordøye mye av de inntrykkene jeg sitter igjen med etter litt over en uke i praksis. Jeg sitter igjen utrolig takknemlig. Takknemlig for den gjengen som er her i Kristiansand Frikirke. Takknemlig for at vi er blitt plassert akkurat i denne menigheten. Dagen sluttet ikke der. Etter samlingen var det i gang med forberedelse og øving til Bibelundervisningen på kvelden. Sette opp lyd og øve. Vi skulle spille og synge noen sanger der. Det var utrolig gøy. Vi 3, sang, trommer og gitar, fungerte godt ilag. De som hørte på var imponert. Vi fikk mye skryt. Det var et godt løft. Vi er slitne. Utrolig slitne, så det trengte vi. Men på samme tid utrolig takknemlige. Menigheten tar vare på oss. Veilederene våre har troen på oss og støtter oss. Vi har det utrolig fint sammen. Men det er godt med noen fridager. Denne dagen har vært god. Lest ut en bok, gode samtaler med folk i staben, flere kopper med te, avslapping. Nå skal jeg gå å ta meg nok en kopp med te. Lykke.

Den følelsen av å ikke strekke til fordi du ikke mestrer noe, og den følelsen av at du virkelig har klart noe. De to følelsene på samme tid. I tillegg hjelper det ikke å være utrolig sliten og full av følelser. Den siste tiden har jeg virkelig fått føle på at jeg ikke strekker til på grunna av en unødvendig ting. Det hjelper ikke at jeg for øyeblikket er i praksis og skal bli utfordret. Skal gjøre ting jeg ikke er 100% trygg på. Jeg skal føle at jeg ikke mestrer alt med en gang. Det har vært utfordrende. Men her rett før helgen fikk jeg virkelig kjenne på en følelse av å mestre noe. Virkelig mestre noe, noe som ikke kunne vært bedre. En skikkelig seier som jeg trengte. Jeg sitter igjen med veldig blandede følelser over eksamensperioden. Det var en god og vond tid. Det var mange gode ting som var så godt da. Jeg ble kjent med nye mennesker, og bedre kjent med mennesker. Fine mennesker. Gode samtaler, latter og koselige stunder. Men på samme tid var det en periode som var utfordrende på mange plan. En periode som tappet meg for krefter. Krefter jeg til slutt ikke hadde mer igjen av, og gikk på en smell. Noen ganger skulle jeg virkelig ønske ting var anderledes. Men på den andre siden er jeg utrolig takknemlig. Akkuratt nå har jeg det fint, jeg skulle bare ønske jeg ikke hadde så mange følelser i meg.

Dager kan være fylt av glede og latter. Den overtrøtte latterne som kommer av hver minste ting. Men plutselig sier det stopp. Det trekker plutselig ikke like mye i smilebåndene som tidligere. Jeg er sliten. Det har vært en lang uke, det kjennes på kroppen. Nå kjennes hode tungt, etter en lang dag med mye latter. Men det er nå det gjelder. Det er nå vi skal på middag til et eldre ektepar i menigheten. Det er nå etterpå vi skal ha øvelse med Stor-Familiedag bandet. Jeg er sliten, men på samme tid har jeg det bra.

Når snøer er oppe på fjellet. Det er sol, og den ikke er blaut. Da elsker jeg snøen. Den vakre snøen. 

Evje har nok en gang vist seg fra sin beste side. Det holdt ikke med at første gang jeg var i Evje ble en fantastisk tur, også denne gangen tok den lille plassen meg med storm. Alt som skulle til var nok en gang nysnø, fint vær, fine mennesker og en god tur. Ingenting er som å klæ på seg godt, kjenne kinnene er kalde, sola som varmer og snøen som lyser opp. Jeg har et ord: FANTASTISK! Det var godt å komme seg litt ut av kirka. Noen nye vegger. Kirka ble byttet ut med leirstedet Evjetun. En nydelig plass med en utrolig fin gjeng. Jeg fikk gått meg en 2 timer lang tur i sol og snø. Det gjorde meg lykkelig. Noen ganger lurer jeg på hvordan folk ikke kan tro, når du har en så utrolig nydelig natur rundt deg.   

Det har vært en litt lang dag. Vi var med på en bibelskole de har her i kirken, 40 dager. En bibelskole på 40 dager der de møtes en dag i uka. Og i dag var undervisningen apologetikk, trosforsvar. Det var utrolig spennende og givende også for oss, men det det er tunge teoretiske timer. Men nå er det straks avsted opp til Evjetun. Bare et lite pust i bakken før vi fortsettet den lange dagen. På Evjetun skal vi være med på leir og ha ansvaret for 9-12åringene. Jeg gleder meg. Men litt spent på andakten jeg skal ha i kveld. Satser på at det blir bra, og at det blir noen fine dager på leir. Ellers har vi sendt inn et intervju av oss selv til han ene praksisveilederen. Vi er så heldige at vi kommer i menighetsbladet. Da måtte vi jo også til med noen bilder av oss selv. Vi er litt av en gjeng. Jeg koser meg, til tross for at jeg må overleve med to gutter nesten 24/7. 

Praksis. Vi har begynt på et 3 uker langt eventyr. For det er det dette kommer til å bli. Et eventyr. De to første dagene har vært helt utrolige. Jeg er utrolig sliten etter mange nye inntrykk, hilse på mange nye mennesker og hele tiden være på topp. Men for en fin gjeng vi skal være med i 3 uker. For en fin menighet. De er så utrolig ærlige med oss. De er så utrolig ærlige med hva de sliter med, og hva som jobber imot dem. Men på samme tid viser de oss hva som også fungerer. Det en en utrolig fin stab vi skal få være en del av. De ser oss. De utfordrer oss. Heier på oss, og vil bli kjent med oss. Egentlig skulle vi bare observere i kveld, men utfordret oss på å ta undervisningen for fjorårets konfirmanter i kveld. Henrik tok utfordringen på strak arm. Jeg gleder meg til de neste 3 ukene. Jeg gleder meg til alt dette eventyret kommer til å gi oss. Gi oss av utfordringer, gode samtaler og diskusjoner. Med andre og med hverandre. Gi oss av erfaringer. Så håper vi at kreftene holder. At vi klarer å slappe av når vi skal slappe av. Jeg kjenner meg takknemlig. Det er en god følelse. 

   
Til og med bursdagsfeiring av Henrik har vi fått til.

Hvordan kan jeg ikke savne dette? Hvordan kan jeg ikke savne denne utsikten hver morgen? Det er alltid godt å komme tilbake til Grimstad. Ingenting er som å våkne til soloppgangen over havet. I morges stod jeg å så ut i hvertfall i 5 minutter før jeg klarte å rikke meg. I går morges, etter alt for alt for lite søvn, dro jeg til Grimstad. Dro innom BiG på veien til Kristiansand. Fikk et døgn der sammen med gode mennesker, avslapping og kos. Det var godt. Godt å se fine mennesker igjen. I hvertfall de som jeg ikke har sett på alt for lang tid. Det var litt trist å reise fra dem i dag. Men på samme tid er det godt å være på plass. Være litt i gang. Møtt noen av veilederene våre. Vært på god ribbe-middag, og hatt en ganske fin kveld. Praksisen begynner for fult i morgen, og det skal bli godt å komme skikkelig i gang. Nå er det musikk for fult på anlegget. Kirka for oss selv. Men snart er det leggetid for meg i hvertfall. Det har vært en lang, men veldig fin dag. 

Jeg som ikke skulle være sen i kveld. Jeg som skulle være fornuftig og komme meg hjem i rimelig tid. Rimelig tid så jeg fikk pakket og ikke ble for sen i seng. Nå sitter jeg her. Klokka er 03.05. Jeg har nettopp pakket på rundt 20 min. Det er lenge siden jeg har vært hos noen og glemt tiden så mye. Lenge siden jeg har latt mobilen ligge igjen i jakkelommen en hel kveld. Det var deilig. Slippe å se på klokka hele tiden. Ikke fordi du skal rekke noe, bare fordi det er en dårlig uvane. Det var godt å gå fra bursdagsfesten 02.10, selv om det var alt for sent. Fordi jeg har kost meg så at klokka gikk ifra meg. Timene gikk uten at jeg tenkte på dem. Bare koste meg. Selv om jeg var i en bursdag med bare folk fra BiG kullet fra året før meg, følte jeg meg mer en velkommen i gjengen. Alle snakker om at vårt kull på BiG var så bra. At årets kull på BiG er så bra. Da vil jeg si, kullet før oss er så bra! For en gjeng av fine folk. Jeg koste meg med dem ikveld. Og den beste bonusen, jeg fikk meg en ny bestevenn. Det er lenge siden jeg har gått så godt ilag med noen jeg aldri før har møtt. Den interne humoren er allerede på plass. Nå gleder jeg meg bare enda mer til å reise en liten tur innom BiG i morgen før jeg reiser videre til Kristiansand på mandag. Nå begynner jeg å bli klar. Endelig.

Har du noen gang kjent på den følelsen av å ikke strekke til. Den følelsen av å ikke mestre noe. Den følelsen av å ikke være god nok. Ingenting av det du gjør er bra nok. Ingenting av det du gjør strekker til forventningene. Forventningene du har til deg selv. Du begynner å stille spørsmål om deg selv. Hvorfor er du her? Hvorfor er du så teit, stygg, misslykka, så lite verdt og så full av feil? Hvordan kan noe bry seg om deg? Hvordan kan noen like deg? Du som er så full av feil og mangler. Du ser deg selv i speilet og ser deg selv, men samtidig noe som ikke ligner på deg. 

De siste dagene har jeg kjent det slik. Du får en knekk som ikke skulle være der. Du får slengt noe mot deg som du ikke trengte akkurat nå. Verden raser ikke sammen. Det vet du. Men du sitter der med en knekk. Plutselig sitter du der og føler deg ikke god nok. En ting var nok tilå utløste et hav av følelser. Følelser som alltid er der. Men som du har kjempet mot og klart å holde nede en stund. Jeg har hørt at for en negativ kommentar trengs det ti positive for å veie opp. Litt slik er det med ting også. For en ting som gir et knekk som bryter deg ned, trengs det ti ting som bygger deg opp igjen. Akkurat nå strekker jeg ikke til. Jeg mestrer ikke noe. Jeg er ikke god nok. Sier du annerledes tror jeg ikke på deg. Ikke nå. Kanskje i kveld. Kanskje i morgen, eller kanskje neste uke. Men ikke i dag.  

Endelig begynner ting å falle litt mer på plass på rommet. I det siste har jeg vært litt rundt å sett etter ting som kan gi litt orden. Helst ting som ikke koster så alt for mye, og som er enkle og fine. I går fant jeg dette smykketreet. Lite og søtt. Enkelt og fint. Og ikke minst, billig! Det passet ganske fint inne i hylla, og endelig litt ryddig. 

I jula gikk jeg en fjelltur alene. Jeg tok endelig på meg ull og treningsklær og kom meg ut. Ingenting er som å gå i skog og fjell når du trenger å lufte tankene litt. La noen tårer slippe ut. Puste inn på nytt. Gå inn nytt mot. Jeg fikk gå. Kjenne pulsen stige. Kjenne vinden, og de kalde kinnene. Jeg fikk stå på toppen og bare nyte. Nyte premien, utsikten. Ingenting er så befriende som å stå på en fjelltopp. Kjenne hele kroppen roe seg ned. Vinden som trekker igjennom klærne. Det løse håret som blafrer. Den gode følelsen når du er kommer ned. Den følelsen over å beseiret noe. Følelsen over å ha brukt kroppen. Den er god. 

Ærlighet varer lengst.
Vi får stadig høre det. Ærlighet varer lengst. Men hvorfor kan ikke vi mennesker være ærlige da? Alt blir fremstilt bra og fint. Alle har det bra til alle tider. Ingenting er galt, vi har det bra, alle forhold og relasjoner vi har er bra, vi har alt vi trenger og litt til. Vi har gode venner, flotte kjærester, kjekke studier, fine og gode leiligheter. Vi har det bra og livet kunne ikke vært bedre.
Ærlighet. Hva er ærlighet oppi alt dette? Hva skjer den dagen vi ikke mestrer alt? Den dagen masken vi tar på for å skjule våre problemer begynner å rakne? Den dagen der du står på jobb eller skole, eller midt i gata og tårene strømmer på? Den dagen folk kan se at ting ikke er så perfekt som vi skal ha det til? Da skylder vi på at vi er slitne, trøtte og at det blir litt mye der og da. Det gjør jeg.
Det er så mange ganger jeg har lyst til å være ærlig, men noe stopper meg alltid. Det er så mange ganger jeg bare har lyst til å skrike, men jeg gjør det ikke. Vi er mestere til å bagatellisere alt. Spare de rundt oss for det som egentlig er. Vi er flinkest til å klare alt selv. Jeg er en mester i å bagatellisere alt. Jeg sparer alle rundt meg for det som egentlig er. Jeg er flinkest til å tro at jeg klarer alt selv. Jeg alene, ingen skal bære min byrde. Hverken for meg eller sammen med meg. Slik har det alltid vært, og slik er det fremdeles. Men jeg klarer det ikke alene, så sterk er jeg ikke. Fremdeles får ingen bære min byrde. Jeg er redd for å vise svakhet. Jeg er redd for å være en byrde.
Ærlighet varer lengst. Her fikk du litt ærlighet.

Ingenting er som å stå opp, lage seg god frokost, koke opp en kopp te og sette seg ned med siste etappen av tour de ski. Spesielt gøy når de norske gjør det bra, til tross for at seieren glapp for Bjørgen. Nå venter jeg bare på herrenes etappe. Fin søndagsmorgen, fin søndag. 

Noen dager går uten at du i det hele tatt vet hvor den er blitt av. Noen dager forsvinner uten at du merker det. Noen dager husker du ikke nettopp fordi du ikke vet hvor de ble av. Men kroppen husker dem. Kroppen som har samlet energi og krefter takker for disse dagene. Det ble ikke mange av disse dagene i jula. Jula ble litt en kamp mot klokka og dagene. Det var så mye og så mange jeg ville ha tid til. Mange jeg trengte å ha tid til. Noen jeg stoppet all planlegging av dagene til for å først finne tid til dem. Et behov for å finne tid til noen spesielle mennesker var der. Behovet for å ha ledig tid når de var ledige var stort. Fordi jeg trengte det. Jeg fikk tid. Jeg kunne reise tilbake til Oslo med god samvittighet fordi jeg hadde hatt tid. Juleferien gikk i ett, men jeg ville ikke gjort noe anderledes. Selv når jeg var på jobb fikk jeg bruke tid på gode og verdifulle mennesker. Men tilbake i Oslo har jeg en dag jeg ikke vet hvor er blitt av. Tv-serier, kopper med te, ullteppe, wordfeud, nettaviser, musikk og det fine kameraet mitt. Men det trengtes. Kroppen sier takk. 

Vell på mange måter er jeg glad for at desember er over. Det var 15 lange dager med eksamenstid før det endelig ble juleferie. Etter det, noe som også er halve måneden, har ting vært ganske fine. Jeg kom hjem til en mor som gav meg masse god mat, fine kollegaer som var glade for å ha meg tilbake på sykehjemmet, snøfall (selv om det forsvant igjen før julaften), fine juledager, romjul med venner og besøk nyttårshelgen. 2011 fikk en fin avsluttning, desember fikk en fin avsluttning. 

Da var semesteret skikkelig igang. Første skoledag med forelesninger er over. Det føltes ganske normalt. Nesten som om vi ikke har vært hjemme på ferie. Det er nesten den samme gjengen som skal gå sammen et halvt år til. Jeg tror det blir et spennende halvår. To av tre fag hørres veldig kjekke ut, det siste har jeg enda ikke hørt så mye om. Vi skal ha personlighetsutvikling og psykologi, kristen spiritualitet og administrasjon og ledelse. Jeg tror det blir kjekkere enn sist halvår. Ikke fordi fagene vi hadde ikke var kjekke, men jeg hadde hatt dem før. Men jeg tror ikke det nødvendigvis blir så mye enklere. Det skal bli godt å komme inn i en hverdag igjen. Men om litt over en uke reiser jeg til Kristiansand på praksis i 3 uker. Da blir det langt ifra en såkalt hverdag. Men det blir spennende. Ellers koser jeg meg fremdeles med det nye objektivet mitt. Et lite friskt pust, og det er gøy å leke seg meg kameraet. 

I dag har jeg kjøpt meg selv lykke. Lykke for i dag. Jeg sitter her å beundrer mitt nye innkjøp. Min nye venn, en venn som kommer til å bli høyt elsket. Den har allerede smeltet meg. Jeg har endelig fått kjøpt meg et nytt ovjektiv til kameraet mitt. Jeg er en lykkelig eier av 50mm f/1.4G. Det er allerede satt på kameraet, og der kommer det til bli en god stund vil jeg tro. Dette var årets lille julegave til meg selv. Det syntes jeg at jeg fortjente etter 9 vakter på jobb i julen. Åh, det er godt å belønne seg selv av og til. Det er ikke så ofte det skjer. Så i dag har jeg kjøåt meg lykke, og et smil på munnen. Det kjennes godt. 

Så nå synst jeg at dette nyttåsforsettet hørtes fint ut: I 2012 skal jeg bli flinkere til å ta bilder. Lære kameraet mitt enda bedre og kjenne!

Nå sitter jeg her. På vei til å ta fatt på et nytt semester. Begynne 2012 for fult. Begynne hverdagen igjen. Jeg satt å så igjennom akrivet her på bloggen. For jeg har tenkt å lage det årlige sammendraget av året som er gått. 2011 for et år! 2012 har mye å leve opp til. Men så tror jeg at 2011 alltid kommer til å være et spesielt år, særlig skoleåret 2010/2011. Jeg har fått erfart at selv et så fantastisk år som det kan by på oppturer og nedturer. Seire og nederlag. Glede og smerte. Latter og tårer. Men hadde jeg gått igjennom det igjen, ja. Uten tvil. 2012 bestemmer jeg at skal bli et bra år. Jeg har en utrolig gjeng av klasse som venter. Mange fantastiske mennesker rundt meg. En by full av muligheter. Jeg gleder meg til 2012, men er utrolig takknemlig for 2011. 

Jeg tror det er en fornøyd katt som sender meg tilbake til Oslo i kveld. Stort sett er jeg snill og grei, men av og til litt plagsom. Ingenting er vell kjekkere enn å plage de som blir irriterte. Men hun har likt meg usedvanlig godt denne ferien. Tipper hun allerede gleder seg til påske! 

Nå er vi inne i et nytt år. Inne i 2012. Når jeg tenker tilbake på 2011 ser jeg et utfordrende, vanskelig, spesielt, godt, erfaringsrikt, fint, verdifullt og fantastisk år som jeg har lagt bak meg. Jeg ser frem på et år som kommer til å ende opp med mange av de samme stikkordene, og jeg er klar for det. 

Siste dagen i 2011 ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Med to fine jenter på besøk som jeg skulle kose meg med var planene ikke mange, men de var klare. Tur i butikken, kos og avslapping på dagen og nyttårsfeiring med en god gjeng og god mat på kvelden. Siste dagen i 2011 begynte så tidlig som 06 om morgenen. Jeg var uggen i kroppen, men samtidig ikke så dårlig. Jeg sovnet igjen. Men så kom spysjuka. For en start på en dag som skulle bli så fin. Besøket måtte gå alene på butikken. Slappe av og kose seg foran tven alene store deler av dagen. Jeg holdt meg vekke, lå på rommet og sov til slutt et par timer. Kvelden kom, og jeg måtte sende jentene til nyttårsfest uten meg. Tanken på et hus fylt av matlukt og en stor kalkunmiddag fristet ikke akkurat. Jeg var bedre, men på samme tid ikke god. Etter en dusj som tappet meg for krefter fant jeg ut at jeg hadde 39 i feber. Jeg la meg ned på sofaen utmattet. Klokka var blitt 21. Men 2 paracet og en time på sofaen fikk kroppen fungerende tilstand, og jeg kom meg ned på nyttårsfesten. Til tross for omstendighetene ble det en fin nyttårsaften. Jeg fikk gå inn i det nye året sammen med nære venner. Starten på det nye året kunne ikke bli bedre, kroppen sammarbeidet. Jeg var takknemlig. 

Etter noen travle dager var det endelig tid for å roe ned. 4 jobbdager på rad + ting før eller etter jobb tar på. Selv om det har vært noen fine dager, kjente jeg det på onsdag at nå begynte jeg å bli sliten, og på torsdag etter en travel vakt kjentes kroppen ikke bare sliten ut, men utslitt. Men jeg er glad for at jeg de siste dagene har klart å få fin kvalitetstid med venner selv om jeg jobber. Til og med på onsdag når jeg skulle på kveldsvakt fikk jeg noen fine timer med to fine venniner. Men i går kveld når jeg kom hjem fra en lang dag, først på jobb der jeg sprang hele vakten, og besøk etterpå, var jeg trøtt. Så trøtt at jeg duppet av på sofaen før jeg kom meg i seng. Så i dag ble det en rolig dag. Det trengtes for å si det slik. Jeg har sovet litt ut, ryddet litt, gått meg en god tur i det fine været og nå skal jeg en liten tur i butikken før jeg tar imot det fine besøket mitt. Jeg gleder meg til noen dager fri med besøk og det som blir en fin nyttårsfeiring. Dager som denne gjør meg takknemlig. 

Hvor en du er om dagen er det levende lys tent. Mørkets måned, men også lysets måned. Det fineste med vinterhalvåret, og mørketiden er levende lys. Den stemningen og kosen det bringer med. Fine lys, fine dager, god mat, en GOD jul!

Det har vært en avslappende dag sammen med familie. Med utsikt over Selestranden, en av våre vakre Jærstrender. Vært som kunne minne om storm, med kraftig vind og regn. Da har det vært godt å sitte inne å se ut på været. Se ut på de 2-3m høye bølgene. Nyte en kopp med te. En fin dag med familien. Nå gleder jeg meg til å se igjen venner. Det er klart for den fine tradisjonen med bursdagsselskap, det blir fint.

Jeg vil bare ønske alle en riktig GOD og velsigna Jul! 

Nå sitter jeg i sofaen, med tre nøtter til Askepott foran meg. En katt som ligger ved siden av meg og passer på meg, noe hun har gjort siden i går. Koker en god kopp med te. Så nå skal denne julemorgenen nytes. Nytes med pyjamasboka på og ullsokker på bena. Jeg håper alle får en fin julemorgen, og ikke minst en fin julekveld.